Er det ikke rart at

Ett vennlig smil kan føles så forskjellig, på hvilket humør man er i.
Fra en venn pleier det og være rimelig nøytralt, fordi man er vant til det.
Men om smilet kommer fra en totalt fremmed, kan det fremdeles kjennes som det iblandt gjør?


Det er så mye lettere og sette pris på ett bilde av si, en gate.
Enn om man står i gaten og ser selv?


At himmelen plutselig kan se enda større ut, når man ser opp med musikk på ørene?


At tiden går sakte når man kjeder seg?


En klump av ord, kan forandre hvordan man ser på noen, på mindre tid enn det tar og si hei?


Jeg kommer ikke på flere akkurat nå.. Ligg igjen din egen i kommentarer er du snill!



(2blogger på en dag, oh yes. Im batman)